Jeg ser og Byen av Sigbjørn Obstfelder.pptx

Sigbjørn Obstfelder

1. 1890-tallet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder (1893) Sjekk Appell s 148

2. Sigbjørn Obstfelder 1866 – 1900 Født i Stavanger Første norske modernistiske lyrikeren Digte (1893) Ny, fri form Inspirert av franske Charles Baudelaire

3. Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem. En regndråpe! Jeg ser på de høye huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn. Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem. De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte. Jeg ser på de velkledte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de lutende hester. Hvor de gråblå skyer blir tunge. Jeg ser, jeg ser... Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig... Diktet har frie vers. Ni strofer med ulikt antall verselinjer. Modernistisk i form og innhold

4. Motiv Det lyriske jeget betrakter ulike ting i sine omgivelser Himmelen, været, bygninger, mennesker Uværsmotiv: skyene samler seg over hodet på jeget, og det er like før det begynner å regne Til slutt: jeget slår fast at h*n har havnet på en feil klode, og at verden er underlig

5. Oppbygging Strofene veksler mellom tre, to og en verselinjer I strofene med tre verselinjer betrakter jeget verden og alle versene begynner med anaforen «jeg ser» I strofene med to verselinjer slår jeget fast hva ting er, og hvor ting hører hjemme. Verselinjene starter med anaforen «Dette er altså» Strofene med én verselinje inneholder et uværsmotiv «En regndråpe!», «De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.», «Hvor de gråblå skyer blir tunge»

6. Hvilke ”deler” består diktet av innholdsmessig?

7. Hvordan veksler poeten mellom de ulike delene? Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem. En regndråpe!

8. Ser vi et mønster?

9. Litt mer om mønsteret Betraktning (3 linjer) Konklusjon (2 linjer) Værmelding (1 linje) Dette gjentas to ganger, og vi er på god vei til å oppleve diktet som harmonisk…

10. Det betyr at vi i 7. strofe forventer… Og hva får vi?

11. 7. strofe Joda. Alt ved det normale: Jeg ser på de velkledte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de lutende hester.

12. Det betyr at vi i 8. strofe forventer… Og hva får vi?

13. 8. strofe Hva er dette?!? Hvor de gråblå skyer blir tunge.

14. Vi har opplevd et brudd! Hvorfor? Og hvorfor her? Vi må se nærmere på gangen i diktet! Har det vært noen utvikling?

15. JA! Blikket har beveget seg nedover - fra universet til byen : Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. 4)Jeg ser på de høye huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn. 7)Jeg ser på de velkledte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de lutende hester.

16. JA! Konklusjonen har fulgt blikket ”ovenfra og ned”, og vært bekreftende: Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem. 5)Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem.

17. Inntil… 8. strofe (bruddet). Her forventer vi en konklusjon, men får altså en ny ”værmelding” (”Hvor de gråblå skyer blir tunge.”) i stedet. Hvilken konklusjon er det vi ikke får? Denne? Dette er altså byen. Dette er altså mitt hjem.

18. Hvordan skal vi forstå denne ”mangelen”? Jo, det formelle bruddet varsler et brudd også på innholdssiden. Siste strofe: Jeg ser, jeg ser... Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig...

19. Hva skal dette bety? Det lyriske jeget opplever ikke fellesskap med menneskene han ser. Betraktningen fører ikke til en bekreftende konklusjon, slik den har gjort tidligere (verden = klodenes hjem, jorden = menneskenes hjem). Jeg-personen er hjemløs – har ikke tilhørighet til menneskene og omgivelsene

20. Tema Fremmedgjøring At jeget ikke konkluderer med at han føler seg hjemme blant menneskene i byen, slik det legges opp til, og at h*n bare stirrer og sier at verden er underlig og at han har kommet på feil klode, gjør at en vanlig tolkning av diktet er at det tematiserer fremmedgjøring Angst? Uværsmotivet som metafor for hva som foregår i jegets indre

21. Diskusjon i bordgruppa og i plenum På hvilken måte kan diktet være preget av den historiske konteksten det ble til i? Tenk for eksempel på urbaniseringen. Hva betyr diktet for deg i dag? Har du hatt liknende følelser som dem som skildres i diktet? Har du for eksempel følt deg annerledes eller utenfor et fellesskap eller en vennegjeng? Pek på noen modernistiske trekk i diktet.

22. Byen (1893) av Sigbjørn Obstfelder «Byen» kan leses som et uttrykk for den modernistiske livsfølelsen. På 1800-tallet flyttet mange mennesker inn til byene, men de følte seg ofte hjemløse og savnet de nære sosiale båndene i bondesamfunnet. Modernistiske dikt handler ofte om individets opplevelse av bien. Byen er er prosalyrisk dikt, noe Sigbjørn Obstfelder var kjent for å skrive. Prosalyriske dikt er fortellende dikt som ikke har fast form, rim eller rytme, men som ellers bruker mange språklige virkemidler som er typiske for dikt. Det kan være gjentakelser, kontraster eller språklige bilder. Neste aften står jeg på den stenlagte gate. Der er ingen skog lenger, men hus og hus og vinduer, ingen sus gjennom blader, men surren av vogner, larm av utallige føtter. Langt borte hører jeg et forferdelig skrik. Hvem lider? Jeg løper etter skriket. Og hører ut fra åpne vinduer en brølende røst: «Forferdes, I menn og kvinner, I råtne kar, Eders skittenhet er verre enn øglers. Eders synder er utallige som havets sand.» Byen (1893)

23. Lytt res.cloudinary.com/edtech/video/upload/v1725439087/erudio/Leseverktoy/audio /audio_20_Obstfelder_Byen.mp3 Sigbjørn Obstfelder – en modernistisk lyriker - Norsk (SF vg3) - NDLA

24. BYEN Jeg bor i fjellet. I uker har jeg ikke sett et menneske, ikke hørt min egen røst. Jeg hører meg selv tenke, mens tjernet skvulper. Røde skyer drar forbi. Det mørknes, fjellvannet blir sort, lommen skriker. Der farer en angst igjennom meg. Hvor er de nu alle? Lever de ennu? Lever mine brødre, menneskene? Og fjellet blir plutselig så isnende koldt. Det har intet hjerte. Jeg må ned, bak den borteste blåne, sønnenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusener hjerter slår i kor. Jeg iler til dalen, jeg gjemmer meg i kupeen. Hele natten pruster jernvognen, lyner av sted i mulm og mørke, gjennom lange, dype daler, over brede sletter. Neste aften står jeg på den stenlagte gate. Der er ingen skog lenger, men hus og hus og vinduer, ingen sus gjennom blader, men surren av vogner, larm av utallige føtter. Langt borte hører jeg et forferdelig skrik. Hvem lider? Jeg løper etter skriket. Og hører ut fra åpne vinduer en brølende røst: «Forferdes, I menn og kvinner, I råtne kar, Eders skittenhet er verre enn øglers. Eders synder er utallige som havets sand.» – Angst løper jeg videre. Jeg kommer forbi et hus, hvor der er mange mennesker. Jeg ser dem sitte langs veggen, de snakker ikke til hinannen, de smiler ikke til hinannen. Og jeg blir mer og mer angst. Jeg kommer forbi dansebuler med menn og kvinner, der sparker hinannen til blods. Er dette mine brødre, menneskene? Jeg løper videre og videre. Jeg blir mer og mer angst. Ingen taler til hinannen, ingen smiler til hinannen. De farer av sted, som var de piskede, og ut fra de små hus hører jeg gråt og hulken, bak meg gråter det, gråter, gråter … Og omsider går det opp for meg, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes av sin egen skygge. Og jeg ser meg om, jeg ser på deres øyne, deres miner, deres ilen og løpen: Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.

25. Ordforklaringer røst:  stemme tjern:  skogsvann skvulpe:  lyden av vann som er i bevegelse lommen:  lom er en type fugl (lommen er bestemt form entall) farer:  raser blåne:  horisont sønnenfor:  sør for iler:  løper kupeen:  en kupé er et passasjerrom inne i en togvogn. (Kupeen er bestemt form entall.) pruste:  lage lyd gjennom nesen jernvogn:  togvogn mulm og mørke (uttrykk):  tett mørke surren:  svak summende lyd, som av bier larm:  bråk forferdes:  synes noe er grusomt I:  dere kar:  beholder; her i overført betydning: menneskene er en beholder – et tomt skall eders:  deres synd:  handling eller tanke som er imot Guds vilje hinannen:  hverandre dansebule:  utested/bar vanvittig:  gal, meningsløs mine:  ansiktsuttrykk

26. Oppgave: 1. Finn diktet “Byen” av Sigbjørn Obstfelder 2. Skriv et avsnitt med utgangspunkt i diktet. Forklar mulige funksjoner og effekter av det du trekker frem: Hvordan er dette med på å fremme innholdet i teksten? Noen nyttige ressurser Mal for diktanalyse (Teams) Skjema og mal for sammenlikning av lyriske tekster (Teams) Noen sentrale begreper i diktanalyse (Teams) Virkemidler i tekster, Appell s. 12-14 Tolkningstrappa, Appell s. 18-19 Samtidstekster, Appell fra s. 164 Kurs: Tolkning av lyrikk, Appell s. 336-339

27. Finn diktet på google: Byen av Sigbjørn Obstfelder Hva er motivet og temaet i «Byen»? Hvilke språklige virkemidler finner dere? Jeg-personen har bodd i flere uker i fjellet. Hva er det som gjør at fortellerstemmen brått blir grepet av angst? Jeg-personen vil tilbake til «mine brødre, menneskene», der «tusener hjerter slår i kor». Hva er det fortelleren ønsker å oppleve i byen? Hvordan opplever jeg-personen byen? Hva tror du uttrykket «piskes av sin egen skygge» betyr? Hvem er det som blir pisket av sin egen skygge? Opplever du teksten som aktuell i dag? Hvorfor / hvorfor ikke? Kan vi finne lignende beskrivelser av byer i film, musikk eller litteratur? Hva vil du si er kontrasten eller motsetningen til disse ordene i teksten: «byen», «intet hjerte», «hus og vinduer» og «surren av vogner, larm av utallige føtter»

28. Kilder Andersen, P.T. 2006. Norsk litteraturhistorie . Oslo, Universitetsforlaget. Berge, Anne L., Jomisko, Anne L (red.) 2008. Spenn vg3 . Oslo, Cappelen Damm Google bilder